"Husk, det er kun denne ene dagen!"

...én dag, som i at kontobalansen ikke er såå viktig når det gjelderbryllupsdagen? Eller én dag somi at det er tull å bruke altfor mye penger på en dag som i og for seg varer like lenge som alle andre dager? 

Det har jeg enda ikke funnet helt ut av. Men jeg kjente på usikkerheten da det var kjøp av brudekjole som sto for tur.

Bryllupslokale: 10 000 kr, bryllupskake: 4000 kr, blablabla..., blablabla..., antrekk: 8000 kr (4000 kr hver), blablabla..., osv. Det skulle ikke mer enn én bryllupsmesse, tre brudesalonger, samt fire-fem prøverunder av brukte brudekjoler hjemme hos finn-brukere til å forstå at denne prisen ble satt av et urutinert, forlovet par.    

Og hvor er jeg nå? Jo, jeg er der at jeg har innsett å måtte bruke litt mer penger på antrekk enn planlagt, og forstår at det faktisk ligger noe i hysteriet rundt det å skulle finne «den rette».

Men er det likevel gøy å være på brudekjolejakt? Ja! Jeg storkoste meg på bryllupsmesse i midten av februar sammen med Ingrid (en av mine forlovere) og Alex (en av Yrjans forlovere). Mens Vigdis (min søster og forlover) og Yrjan koste seg med gratis smakeprøver og kake, noterte vi ivrig ned brudesalonger og designere mens vi så modellene gå nedover cat walken, og gikk hjem med et par avtaler på prøvetimer av brudekjole skrevet i kalenderen. 

Følelsen av å gå (les: klatre) ned i den første brudekjolen, for så å trekke forhenget til siden og se seg selv i speilet, var helt utrolig (bokstavelig talt). Min trofaste brudekjolekritiker Ingrid og jeg har etter mange og instendige vurderinger av de ulike kjolene dannet oss et fint bilde av «den rette». Stroppløs? Med blonder? Draperinger? Slør? Hvit som i ivory-hvit, eller hvit som i elfenbens-hvit? Og nå, utallige mange nedklatringer siden, går av- og påkledningen adskillig mye kjappere. Den er fremdeles ikke funnet, men vi har veldig troa.  

Min kjære Yrjan, som har sett meg lete etter kjolen min siden midten av februar, svarer med: «Jeg trener fram til sommer´n, slenger innom en skredder og finner meg noe der. Null stress!». «Psst», sier jeg da. Bak den (påtatte) jeg-slapper-av-og-stresser-ikke-med-slikt-tull-holdningen, glimter han til innimellom, og man aner tanker og planlegging også hos ham.